lørdag 20. mars 2010

Helen å sjefer honnar.

I min ongdom sko eg få lov te å lofta 2 sjefrar – någen svere beist så syskenbarnet mitt hadde.
I ugangsponkte e eg livredde honnar, men eg sko jo tøffa meg.

Me gott mod tog eg på de bånn og ud bar det.
Det va ein fine sommardag, varmt i vere va dorr, så eg hadde jo bare shorts å teskjorta på meg.
Honnane levde jo sitt eget liv, å eg hang på sleb itte de.
Eg prøvde det eg va dama te – ropte stopp – sidd – ly – åhhhh!
Men uansett kor mye eg hylte så tog de avgåre – me meg på sleb.
Me havna på hauen bag der me bor (ein liden – bitteliden – fjellknaus).
Honnane sprang øvealt – tror de jårspå, de syns nok at dette va kult me hu så hang bag å hylte de u va goe for.
Verre va det ikje enn at de beistå sprang gjønå ett gjere, bånnå glapp å der blei eg siddane fast i piggtrå. Sko sitt kossen eg kjempa for å få meg laus!
(ikje le!!)
Honnane hadde spronge jem te syskenbarne mitt, å når eg endeliggen dokkte opp trodde eg an sko le seg i hjel…dokker sko sitt det syne! Såg ikje ud, blødde øvealt å klenå va heilt opprevna. For ett syn! Konne jo skremma skrubben av folk. Hahaha…

4 kommentarer:

  1. En skulle ikke le av slikt, det gjør jeg heller ikke. Men, går det an å le av det synet som dette måtte ha vært? Hvis jeg ikke sier det til noen og trekker for gardinene?

    Nei, det får våge seg, jeg bryter ut i latter allikevel jeg! Det er jo lørdag også..

    SvarSlett
  2. Du har en egen evne til å fortelle ting på.
    Morsom lesing.
    Ha en fin helg
    Klem

    SvarSlett
  3. Eg ler bare bitte bitte litt - gildt å lesa...

    SvarSlett
  4. Å, så vondt det måtte vært...... Jeg ler ikke, (bare smiler litt). Fordi du forteller det, synes du sikkert at det er litt morsomt i ettertid???.
    Ha en fin dag. Klem :O)

    SvarSlett