Interrail

I 2005 slepte me me oss adle ongane på togtur.
Interrail hette det på det internasjonala språge.
Den episoden eg ska fortella om nå hennte i Amsterdam – så ligge i Nederland.
Dette va ei av di siste nettene før me drog oss jemøve.
Me ankom Amsterdam seint på kvellen, å fekk bestilt et lugubert hotell (elle kall det kall du vil) gjønå et reisebyrå på jernbanen. Me va så trøtte at me ga blanke bare me fekk kvila beinå å heve fra oss bagasjen.
Nå huske eg ikje ka gadå hette lenger, men eg huske at hotelle va nommer 12 i gadå.
Me sleid på bagasjen – sjøl om det ikje va så jysla langt å gå – å slepte oss neriyønå gadå.
Då me endeliggen kom te 12’en – ja så va dørå spigra ijenn – kan dokker tenka dokker ka 3 ongar sa då? Men me ga ikje opp, å fira skritt lengre ner i gadå låg det retta 12 nommere.
Då va det bare te å sleba bagasjen opp – rett opp – i 123 trappetrinn.
Me fekk nå nyglane i hånnå, betalte å sleid 14 trinn te – rett opp.
Vell oppe på romme – så viste seg å ver ett rom så besto av 5 feltsenger – sånne så de bruge i militere vett dokker, ein vask, ganske så liden, ett skjede speil å et knøttlide vindu – å der sto me!
Trodde me sko daua av latter då ongane holt på å grina av udmattelse å sorg for atte dette ikje va ett 5 stjernes hotell! Pytt pytt sa me te de, me ska jo bare sova her.
Itte ein halltime gjekk me du ein tur – måtte jo ha loft! Å svoltne va me og!
Gjekk neriyøna gadå å plutseliggen gjekk dorr någen lettkledde foran oss – sånne så tar pengar.
Å sjøl om ongane va små, så hørrte me guttane kviskra – det der e horer!
Ska sei kviskra me – koss i hekkan vett de det?
Kvellen kom å me sko legga oss – va nå ikje innstilde på å sova någen av oss tror eg.
Du vett – det e ikje kver dag me omgjer oss me narkomane, horer å alkissar. Itte ei stonn så sovna me av reine å skjere udmattelse – men litle Maggo måtte på do.
Ikje bare bare når du e sååå trengde, opp sto an å sko på fellesdoen – men når an kom ud i gangen hørrte an ett jysla spetakkel – å potla seg i seng ijenn. Liga gått det.
Me pusta letta ud når me konne pakka sekkane å reise videre – jemøve.