Dubai - De Arabiske Emirater

Tur til Dubai i april 2014.

Deltakere: Helen og Ola, Markus (22), Werner (22), Regine (22) og Renate på nesten 15 år.

Reiseperiode: 9. til 16. april 2014. 

Onsdag 9. april.
Taxien var bestilt til 0520 så vekkerklokkene begynte å kime kl 0430. Alle var ”ready to go” og  i god Ola stil var vi meget tidlig ute på flyplassen. Bedre det enn å komme for sent.

Første etappe gikk til Charles de Gaulle flyplassen i Paris. Bussturen fra ankomsstedet til den nye avgangshallen var som en tur fra Kvernevik til Tananger – heldigvis hadde vi ca 4 timer før flyet skulle gå videre til Dubai. På flyplassen fikk ungene se verdens største passasjerfly – med 2 etasjer over det hele – Airbus 380.

Vårt fly til Dubai var et Boeing 777 og her var det også plass til mange passasjerer. En av oss kom seg imidlertid raskt om bord – Markus brukte sitt nyanskaffede ”Flying Blue Petroleum Card”. Han var vel etablert på flyet da vi andre skubbet oss på plass.

Turen til Dubai tok ca 6 timer og vi ankom ca 2230 lokal tid.

25 grader, yrende liv og minst 4 pirattaxisjåfører tok i mot oss. Etter at Ola og Helen hadde fått litt frisk luft – fant vi en vanlig taxi.

Etter vel en halvtime var vi på plass på JA Oasis Beach Tower – et leilighetshotell på 50 etasjer. Vi satt alle med store øyne på vegen dit – for noen enorme bygninger.

Innsjekkingen begynte bra. Vi hadde blitt oppgradert til 43 etasje – her var det imidlertid ikke balkong. Ola og Helen sitt Visa kort var sperret for bruk utenfor Norge og Dinerskortet ”virket” ikke. Markus måtte trå til med delbetaling.

For en oppgradering. Vi fikk utsikt mot den Persiske Gulf og så rett ned på ”The Palm” – som kan sees fra verdensrommet. 4 soverom, 6 bad, kjempestue, vaskerom og kjøkken – vi slapp å stå i kø på badet! Heisen gikk på utsiden av bygningen og var derfor både spennende og skremmende. Høghuset på Jæren er til sammenligning 18 etasjer.

Vi var sultne, men restaurantene var stengt – derfor ble Subway redningen.

Deretter gikk vi på det lokale supermarkedet for å handle frokost. Ola lette forgjeves etter noen kalde og brune – de som lignet hadde teksten: 0%. Men vi sov meget godt alle sammen – det hadde vært en lang dag.

Torsdag 10. april.

Subway var døgnåpent og Ola kjøpte kaffe kl 0600. Kaffe og frisk luft foran inngangen ble en vane. På dette hotellet kom det og reiste det gjester døgnet rundt – aldri kjedelig å sitte og se på folkelivet.

Felles frokost var ferdig kl 0900 og vi ønsket oss litt sol og bad. Hotellet hadde et søsterselskap ca 25 minutter lenger nord – bussen var fullbooket – så vi tok taxi. Det kostet en hundrelapp.

Ved ankomst fikk vi store badehåndklær, solsenger og parasoller. Herlig temperatur i vannet og vi koste oss hele dagen.

Selv om Dubai er muslimsk – så serveres det øl på turiststedene – og vi koste oss med kalde Carlsberg – fra fat.

Hotellet vårt lå ved en gate som het ”The walk” – handlegate og ”rånegate”. Stor trafikk døgnet rundt. Markus hadde holdt et lite foredrag for oss om hvor mye folk fra Dubai betalte for å få lave nummer på bilskiltene sine. Mens vi ventet på taxi til Dubai City så vi en bil med nr 1. Mange tok bilder av bilen og Helen ville ta en selfie. Hun gikk bort til den store og hvite Mercedsen og lente seg elegant på forskjermen. At Ola sa: ”Ikke ta på den” brydde hun seg lite om. Det gjorde derimot sikkerhetsvaktene – som på en diskret måte fortalte Helen – ”Denne bilen rører du ikke”.

Markus snakket med sikkerhetsvaktene og de kunne fortelle at den tilhørte Mohammed bin Rashid Al Maktoum og at et så lavt skiltnummer ikke kunne kjøpes. Mohammed bin Rashid Al Maktoum også kjent som Sheikh Mohammed, er nemlig statsminister og visepresident i De forente arabiske emirater, og han er hersker av Dubai. Han er den tredje av Rashid bin Saeed Al Maktoum fire sønner.

Helen er nok den eneste fra Kvernevik som har tatt på stasminsterens bil. Mohammed tok seg en spasertur på ”The walk” – uten noen av sine 23 barn.

Vi tilbrakte kvelden i Dubai centrum og det var en skikkelig opplevelse. Lukter og lyder av en annen verden. Vi gikk også forbi en Moske som var så full at de besøkende måtte stå på utsiden.

Fredag 11. april.

Fra kjøkkenet hadde vi sett et sted med solsenger ikke så langt fra hotellet. En solseng kostet mye, men vannet var flott og serveringen utmerket. Problemet oppstod i forbindelse med matbestilling på slutten av dagen. Markus skulle til AbuDabi på et stort MMA stevne. Maten kom etter at han hadde reist. Vi klagde på regningen og servitøren – en hyggelig inder – skulle fikse en ny regning. Solen gikk ned og vi hadde ventet på regningen i 45 minutter – da var det nok for Helen. Vi går og betaler i morgen sa hun – og vi gikk.

 

Werner og Ola tok en tur til puben som skulle vise Liverpool mot Man C på søndag. En super pub og vi tok oss et slag biljard – Werner vant på en måte. På veg til puben gikk vi forbi et stort anlegg for ”Sandpolo”. Vi ble imidlertid bryskt avvist da vi ville ta anlegget i nærmere øyesyn.

Renate og Regine og Helen brukte kvelden hos noe som heter Victoria Secrets. Werner og Ola stod på ”The walk” – og kjedet seg litt mye.

Lørdag 12. april.

Som vanlig grytidlig kaffe på utsiden av hotellet. Guttene på Subway visste at vi skulle ha ”Black coffe”. Ola bekymret seg imidlertid over den ubetalte regningen fra kvelden før.

Vi reiste med buss til badehotellet og hadde en flott dag. MiniGolfen ble vunnet av Werner. Renate og Markus spilte fotball. Rett ved badehotellet var det anleggsarbeid. Det viste seg at det var starten på en ny og større ”The Palm”. Det virker helt utrolig å bygge en ny og stor by – rett ut i havet.

Ved 1700 tiden var vi tilbake på hotellet. Ola gikk i minibanken og tok på seg gåskoene. Regningen fra dagen før skulle gjøres opp.

Han var nervøs da han nærmet seg restauranten – hva ville konsekvensene være av en frastukket regning.

”I have a bill for you” – var det han ble møtt av. I know og of course skal jeg betale sa Ola. Den indiske kelneren hadde tatt tapet kvelden før og var meget glad for at betalingen var på veg.

Det hele endte med at Ola fikk en øl ”on the house” i kveldssolen.

Kvelden stod i shoppingens og opplevelsens lys. Vi tok taxi til Dubai Mall. Dette regnes som verdens største kjøpesenter med mer enn 1400 butikker. Regine, Renate og Helen besøkte bare en brøkdel av butikkene – men VISA kortene gikk varme.

 

Guttene tok turen opp i verdens høyeste skyskraper - Burj Khalifa som er 828 meter høy. Turen opp til den 124 etasjen tok bare noen sekunder. Fantastisk utsikt, men det var skremmende å se ned. Det var godt å være nede på bakkenivå igjen.

Kvelden ble avsluttet på en arabisk restaurant rett ved hotellet.

Søndag 13. april.

Tidlig felles frokost og Markus kunne fortelle artige historier om turen til Abu Dhabi. Siden vi skulle se fotballkamp på ettermiddagen, valgte vi å tilbringe dagen på restauranten – der vi forlot regningen noen dager før.

Vi ble tatt veldig godt imot – heldigvis. Men da vi skulle bestille drikkevarer – var det nye rutiner. Ola måtte både levere Visa kort og sertifikat før det ble servert en dråpe. Om det var nye regler eller ”special rules” for oss – får vi aldri vite – men vi hadde en flott dag på stranden.

Kl 1500 var det hjem for en dusj og så på Liverpool sin supporter pub i Dubai. Kjempesteming og Helen fikk Heinekensolbriller etter 46 minutte (etter 5 øl) fra verten. Guttene satt klistret til TV skjermene mens Helen og Renate tilbrakte det meste av tiden på uterestauranten.

Om kvelden gikk vi i verdens største menneskeskapte marina. Vi hadde et nydelig måltid på en Chinarestaurant. Mens vi andre tok en tidlig kveld valgte Markus å ta en tur på nattklubb.

Mandag 14. april.

Dette var dagen for den store utflukten. Vi skulle på ørkensafari kl 1600. Dagen ble tilbrakt ved svømmebassenget på hotellet. Werner og nattklubbMarkus tilbrakte dagen på rommet.

Kl 1600 ble vi hentet av Toyota Landcruiser og kjørt til ørkenen. Først fikk vi se en oppvisning av hvordan falkene jobber for føden.

Deretter var det ut i ørkenen. Mye hyl og skrik i bilen – skikkelig gøy. Vi stoppet to ganger i ørkenen slik at alle kunne ta bilder. På stopp 2 så vi en ”harry” fyr som lå med oppkneppet skjorte i sanden. Han ligner på Robbie Savage – sa Werner – selv om det var 73 meters avstand. Robbie er en Walisisk landslagsspiller og premier league spiller.

Kvelden endte i en oase der det ble servert mye god mat og drikke. Før maten gikk Werner og Markus bort til han som de trodde var fotballspilleren. Og det var han – sønnen hans tok bilde av guttene fra Kvernevik og Savage fra Wales.

Tirsdag 15. april.

Utsjekk kl 1100 og siste dag. Siden flyet ikke skulle gå før etter midnatt, valgte vi å tilbringe dagen på Atlantis – ytterst på ”The Palm”.  Planen var å ta taxi til monorailen som kjører ut på ”The Palm”.  Vår pakistanske drosjesjåfør forstod ikke vårt ønske og han kjørte oss helt ut.

 

Dette var et hotell som ikke kan beskrives med ord – helt enormt. Vi var på det største badelandet i Europa og MidtØsten. Ungene brukte hele dagen på enorme sklier. Ola var med på en tur – og aldri har Renate kost seg mer da hun så skrekken i Ola sine øyne.

Ola og Helen brukte dagen på stranden – i over 35 graders varme med gode bøker og svært hyppige turer i vannet.

Selv om vi smurte oss godt – fikk Ola blører på ryggen. ”Oi” sa de på apoteket (det heter også oi på arabisk) og han måtte kjøpe 2 dyre salver.

Da vi kom tilbake til hotellet fikk vi et venterom. 3 dusjer og et kjøleskap med vann og brus. Utmerket service og vi var rene og klare til å reise hjem kl 2130.

På flyplassen ble det spist McDonalds og indisk mat.

Flyet gikk kl 00:50 og vi sovnet som steiner før flyet hadde forlatt bakken.

Vi landet i Amsterdam ved 6 tiden og hadde 2 timer før vi tok siste etappe til Stavanger.

Vi var hjemme kl 1100. Alt hadde gått etter planen og vi er alle mange, mange opplevelser rikere.