En liten oppdatering fra denne kanten.
Fastlegen bekreftet at Renate hadde fått urinveisinfeksjon i går formiddag. Hun fikk antibiotika, som skulle tas 3 ganger om dagen.
Men den lille kroppen hennes reagerte på dem, og ut kom de igjen i fykende fart.
Hun ble verre og verre, smertene kom som perler på snor og feberen steg dramatisk.
Vi dro til legevakten i Stavanger, og fikk tildelt et rom omtrent umiddelbart etter ankomst. Legen vi fikk var sort som natten men utrolig hyggelig. Han gikk litt frem og tilbake mellom pasientene og skulle inn til oss etter at resultatet av blodprøver og urinprøver kom.
Renate hadde ekstremt vondt i hodet og vi skrudde av lyset slik at hun kunne slappe av. Vi satte en stol i mellom døra og karmen sånn at legen skulle se at vi var der.
Utrolig nok så skjer det alltid noe når jeg er innvollvert i en eller annen sak… legen kom og sa følgende – vell og merke ganske så lattermild – om dere ikke skrur på lyset så forsvinner jeg her inne.
Vi fikk oss en god latter alle sammen! Herligt!
Han konstaterte at infeksjonen hadde krøpet oppover til nyrene og at hun nå hadde fått nyrebekkenbetennelse. Skrev et brev til barneavdelingen på sykehuset og sendte oss opp der. Han ville at hun skulle få intravenøst. Slik at infeksjonen forsvant fort.
Jenta vår ble naturligvis bekymret, men vi trøstet henne med at mamma også skulle få ligge over i samme rom, og at klassekamerater sikkert ville lage noen fine tegninger til henne osv… det ble faktisk slik at hun gledet seg til å få ligge på sykehuset.
Sykehusets lege derimot ønsket ikke at hun skulle ta intravenøst, hun skrev ut en ny resept på ny antibiotika, og sendte oss hjem igjen.
Du får det mye bedre hjemme Renate så hun til henne.
Skuffelsen lyste i øynene på jenta vår – hun hadde faktisk sett frem til en liten innleggelse og masse masse oppmerksomhet, og vi hadde svare strevet med å forklare at det var tross alt bedre hjemme.
Nå skjønner jeg ingenting sa hun til faren og meg – hva skal jeg tro.
Er det bedre på sykehuset eller er det bedre hjemme? Og før vi rakk å svare så konkluderte hun selv med at det faktisk hadde vært bedre på sykehuset. Hihi, vi kunne ikke annet enn å flire litt.
Vi kom da hjem og jenta sovnet umiddelbart, migesen la seg i stua og slet forferdelig med å få sove, men sovnet omsider.
Våkna til et hyl i morges (kl. 5) – Renate kunne ikke finne meg i senga mi og hun lurte fælt på hvor mammaen var henne.
Nå er hun i gang med antibiotika nummer 2, og det ser lovende ut for øyeblikket. Hun er i full gang med alt mulig, kjeder seg og det er jo et meget godt tegn.
Mammaen henger så vidt med i svingen, trøtt som ei ertesuppe på tørk. Jeg sovna faktisk på sofaen mens hun så på tv, men ble vekket av frifamilie telefonen – min sønn ringte fra skolen og skulle ha et passord til ”min side” som alle har.
Er det viktig spurte jeg?
Ja – sa han – jeg skal sjekke hvor mye skatt jeg får igjen!
Men gutten min sa jeg – du betalte ikke skatt i fjor du…
Åhhh… var svaret fra den håpfulle i andre enden.
Nå føler jeg at jeg har en del søvn å ta igjen, så unnskyld min fraværende status for tiden.
Ha en strålende dag alle sammen, og takk for at du leste innlegget mitt. Og tusen takk for alle fine kommentarer jeg har fått, setter uendelig pris på dem.
Au! Au! Det gjorde vondt...
Sweatheart...
Joakim J og David hadde kanonskudd som så vidt unngikk å gå i mål og kaptein Thomas headet like utenfor etter corner – så resultatet kunne svært gjerne ha blitt bedre for oss. Tooveserien har vært en fin erfaring for laget og kampene har foregått i en meget god atmosfære. Nå gjenstår bare en kamp nemlig mot Buøy sitt juniorlag på mandag. Juniorlaget var i fjor den største forbrukeren av ispopser og vi ser ut til holde posisjonen. Kjarten var første isposemann og sannelig fikk ikke Are et spark på foten som kvalifiserte til ispose. 
Vi satt klistret til skjermen, og vi gleder oss til fortsettelsen.
