fredag 9. april 2010

Jone

Sko jo ha våre...
Både her å der! Å på ein gang – å helste NÅ!
Flomme over av inspirasjon, å vett ikje heilt kaffor ein retning eg skal ta... elle koffer ein fod eg ska stå på!
*
I dag e det bestilt tur te det stora udlanne, ska på inkjøpstur å glede oss te det. Så e det å ta fatt på resten av kreativiteten før heljå kan bjynna, å helste før maen komme jem så an kan få helg han og, haha.
*
Inspirert av Karl me bloggen Tanker om litt av hvert så har eg lyst te å fortella ein sanne historie om guttongen i huse.
*
Denne historien som eg dele me dokker i dag hendte då Werner va ca. 5 år.
Vår frøken Trygve hadde nettopp fått ett nytt kull me ongar, å
min lille sønn hadde gitt de 4 små navn (sjølsagt)
Navnå blei – Svein, Jone, Steffi og Svenni.
Lille Jone va ein meget svak pusekatt å te adles store sorg døde den i håndå mi same dag den blei født.

Werner va fra seg av sorg (naturligvis) – så me bestemte at den sko få ei fine grav i blomsterbedet vårt.
Den søde pusen blei lagt på bomull i ei bittelidå eska å gravlagt. Me la steinar på gravå sånn att me konne finna den igjen.
Men ongar e ongar som dokker vett... neste dag kom vår lille sønn jem me 3 nabojenter å viste gravå, de prata lenge å adle syns det va sååå trist.
Eg gjekk inn igjen å ante fre å ingen fare – heilt te eg såg min lille håpfulle stå der ude me ei store spada i hånnå si.
”Ka skal du?” sporte eg.
”Skal vise Jone te jentene” sa an.

Fekk då forklart an at me ikje konne grava opp ei grav igjen å at pusen måtte få kvila. (Må jo innrømma at latteren min låg litt på lur)

Same kvell ringe hustelefonen å min sønn tar an.
Å (kan dokker vida) – det fyssta an seie e følganne - (å me klar høg stemme) – Jone har daua!
Ka! Blei det sagt i andre enden – Jone! Få snakka me mamma!
(Nå hørre det jo te historien at me har ein Jone i omgangskretsen vår, å hu så ringte trodde det va han.)
Heldigvis fekk me avklart situasjonen ganske kjapt før ryktene spredde seg så lyne! Hihi.
*
Ha ein knallfine dag adle i samen, eg komme innom på bloggbesøk te dokker i kvell...
~Sol long~

7 kommentarer:

  1. De barna, de barna. Det var en morsom historie.

    Siden du skriver at du skal på bloggbesøk i kveld, så håper jeg du stikker innom hos meg også.

    Velkommen skal du være.

    Klem

    SvarSlett
  2. Festlig historie.
    Takk for dine altid koselige kommentarer.
    Ha en super fin helg
    Klem

    SvarSlett
  3. Artig historie☺

    Kjempefint med glamle bøker ja, spesielt biblar syns eg!
    Har kun denne eg, men er på leit etter fleire☺

    God helg☺

    Klem M♥

    SvarSlett
  4. Hei trofaste følger og takk for hyggelige kommentarer igjen!

    Ja nå var det min tur til å le, og det gjorde jeg så høyt at kona mi våknet, klokka er snart 1 på natta. "Hva er det? Kom det fra et rom i nærheten. Men det går nok bra. FØr jeg er ferdig med denne kommentaren, hører jeg brummingen igjen...

    Koselig å høre at jeg har vært til inspirasjon, men ble litt lang i maska da jeg så du ikke greide å være flere plasser samtidig. Akkurat det trodde jeg nettopp du greide.

    Så kan jeg ikke annet enn å nevne katta, frøken Tryggve - den humrer jeg av hver gang jeg ser henne nevnt. Får jeg katt igjen, skal han hete det.

    Fin helg til Stavanger og dere, håper det blir sol i dag også, mye sol.

    SvarSlett
  5. Barn får sagt det, og ikke bestandig det som var tenkt;)
    Kostelig historie!
    Kos deg i helga og klemmings;)

    SvarSlett
  6. Kjempeartig historie. De barna-de barna. Jammen godt du fikk stoppet den store katastrofen....
    Ha en super helg. Klem :O)

    SvarSlett
  7. Hihi .. artig historie ..
    .. får meg til å tenke på en undulat som vi hadde - ungene ville kalle henne for Anina, etter en kollega jeg hadde. Men det ble Duna i steden ... Jeg hadde en "lettvint" måte å gjøre rent for frø etc i bunnen av buret ved å dra ut skuffen og støvsuge den. Dette var fuglene vant med og holdt seg øverst i buret. Det hendte jo også at fuglene slapp noen fjær som ble med inn i støvsugeren. Etter noen år ble Duna syk og i et ubevoktet støvsuger-øyeblikk falt fuglen ned av pinnen og jeg klarte å "støvsuge" henne ihjel fordi jeg kun så noen fjær som lå helt innved kanten i skuffen .. Gjett om det var en fæl opplevelse, gjør vondt i magen enda .. Men poenget var jo at jeg hadde klart å brekke nakken på fuglen og da hadde det jo ikke tatt seg bra ut om ungene fløy rundt og fortalte at jeg hadde brukket nakken på "Anina" ... Det hører vel også med til historien at datteren til Anina gikk i klasse med mellomstejenta på den tida ..

    Ja ja .. håper dere får en flott innkjøpstur i utlandet og ei toppers helg - stor klem :o)

    SvarSlett