Bologna ligger på Posletta og er et utmerket utgangspunkt for en Italiareise.
Med tog kan en nå de ulike delene av Italia i løpet av noen timer.
Ola har en kollega på Universitet i Stavanger og han har bodd i området i flere år.
"Reis til området rundt Ancona - der er det bare italienere" - var hans klare anbefaling.
Vi fulgte hans råd og bestilte hotell i en by som heter Falconara.
Det er en liten by med ca 30 000 innbyggere.
Vi overnattet i Bologna den første natten og stod tidlig opp mandag morgen for å ta toget til Falconara. Vi overnattet midt i gamlebyen og hadde en flott spasertur mens byen var i ferd med å våkne.
Liv var det imidlertid på jernbanestasjonen - ferien for mange italienere startet denne dagen. Siden Falconara er en liten by - måtte vi ta et lokaltog for å komme dit. Toget var stappfullt og det stoppet på hver minste stasjon. Etter å ha stått i midtgangen i nesten en halvtime var det en ung italiener som tilbød Helen sin plass. Etter et par timer fikk Renate og Ola også sitteplasser.
Etter vel 4 timer var vi framme på vårt bestemmelsessted.
At vi ikke lenger var på den flate Posletten oppdaget vi raskt.
Vi hadde bestilt et hotell som lå ca 300 meter fra sentrum og stranden -
det vi ikke visste var at disse 300 meterne bestod av en bratt bakke.
Litt sliten...
Men vel framme på hotell Touring fikk vi igjen for både bakken og svetten - med rom i 3 etasje og storslått utsikt mot Adriaterhavet og byens sentrum - kunne vi ikke fått det bedre.
det vi ikke visste var at disse 300 meterne bestod av en bratt bakke.
Litt sliten...
Men vel framme på hotell Touring fikk vi igjen for både bakken og svetten - med rom i 3 etasje og storslått utsikt mot Adriaterhavet og byens sentrum - kunne vi ikke fått det bedre.
Soloppgang kl. 05.30 hver morning - vakkert...
Adriaterhavet er en del av Middelhavet og det begynner ved Italias sørspiss og strekker seg helt opp til Venezia. På klare dager kan man se over til Kroatia.
Allerede første kvelden innså vi hva det ville si å være på et sted med bare italienere.
Sultne og tørste gledet vi oss til et nydelig måltid. Det ble et flott måltid, men først måtte vi forstå hva som stod på menyen. Her var det ikke meny på tysk, engelsk, norsk, svensk og fransk - kun på italiensk.
Kelnerne var imidlertid svært hjelpsomme - det var ikke sjelden at det var 3 personer som forsøkte å forklare hva det og det var.
Vi så ikke en meny på engelsk før på feriens siste dag - og da var vi tilbake i Bologna.
Sultne og tørste gledet vi oss til et nydelig måltid. Det ble et flott måltid, men først måtte vi forstå hva som stod på menyen. Her var det ikke meny på tysk, engelsk, norsk, svensk og fransk - kun på italiensk.
Kelnerne var imidlertid svært hjelpsomme - det var ikke sjelden at det var 3 personer som forsøkte å forklare hva det og det var.
Vi så ikke en meny på engelsk før på feriens siste dag - og da var vi tilbake i Bologna.
Etter en heller våt og kald sommer i Stavanger valgte vi å tilbringe de første dagene på stranden. Her var det ikke som på enhver strand i "syden" – vi slapp å høre morsmålet vårt, slapp innpåslitne selgere, og mas og kjas. Bagger og tilbehør kunne ligge helt åpenlyst mens vi tok en svømmetur. Men dyrt var det - 3 solsenger uten parasoll kostet ca 120 kroner dagen. Men med rent vann som holdt like under 30 grader, var det ingen av oss som klaget.
Åpnings- og lukketidende fant vi aldri ut av.
For oss virket det som man åpnet og stengte i "hytt og vær".
De eneste som ikke stengte var butikker drevet av asiater.
For oss virket det som man åpnet og stengte i "hytt og vær".
De eneste som ikke stengte var butikker drevet av asiater.
Første kvelden var Renate og Ola på matshopping. Her opplevde vi en flott ting.
Utvalget av frukt og grønnsaker var stort. Det var imidlertid et krav for å få lov til handle:
Du måtte ta på deg plasthansker når du skulle kjenne på produktene.
For Ola - som kanskje er i overkant hygienisk - var dette en flott opplevelse.
Falconara ligger i Marche som er en region i Italia.
Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sydvest, Abruzzo og Lazio i sydøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstaden er Ancona og har ca 100 000 innbyggere.
Marche grenser mot Emilia-Romagna i nord, Toscana og republikken San Marino i nordvest, Umbria i sydvest, Abruzzo og Lazio i sydøst og Adriaterhavet i øst. Hovedstaden er Ancona og har ca 100 000 innbyggere.
Etter å ha blitt litt solbrente på rygg og lår, bestemte vi oss for å reise til Ancona.
Vi reiste med en lokalbuss og avstanden var ca 1 mil. Busstasjonen lå imidlertid litt utenfor sentrum og vi måtte derfor skifte buss - i 33 grader var det ikke for fristende å gå for langt. Busskiftet gikk greit etter at en bussjåfør skrev ned hvilken buss vi skulle ta videre.
Vi reiste med en lokalbuss og avstanden var ca 1 mil. Busstasjonen lå imidlertid litt utenfor sentrum og vi måtte derfor skifte buss - i 33 grader var det ikke for fristende å gå for langt. Busskiftet gikk greit etter at en bussjåfør skrev ned hvilken buss vi skulle ta videre.
Ancona ble grunnlagt av grekere ca 400 år før Kristus fødsel. Vi gikk på kryss og tvers i gamlebyen - der gir en spesiell følelse når du vet hvor gammel en by er.
Renate på 12 år og med strandsko - syntes nok de ble litt mye gåing.
Heldigvis var det en liten restaurant på vei opp til en av de to toppene som byen er bygget rundt. Her fikk hun iskrem og de to voksne nøt hver sin kalde fatøl. Fra restauranten så vi ned på havnen. Her er det ferjeruter til Kroatia, Hellas og Albania.
Heldigvis var det en liten restaurant på vei opp til en av de to toppene som byen er bygget rundt. Her fikk hun iskrem og de to voksne nøt hver sin kalde fatøl. Fra restauranten så vi ned på havnen. Her er det ferjeruter til Kroatia, Hellas og Albania.
På vei tilbake til sentrum var vi så heldige å finne en liten restaurant - det er det vi på godt norsk en skikkelig italiensk familierestaurant. Ypperlig service og en velsmakende carbonara gjorde besøket verdt å minnes.
Tilbake fra hovedstaden tok vi tog til Falconara.
På mindre enn 15 minutter var vi "hjemme" igjen og dagen ble avsluttet med bading i hotellets svømmebasseng.
Tilbake fra hovedstaden tok vi tog til Falconara.
På mindre enn 15 minutter var vi "hjemme" igjen og dagen ble avsluttet med bading i hotellets svømmebasseng.
De fleste byer har sine festivaler - også Falconara.
Som den kystbyen den er har den sin årlige fiskefestival - man skal ikke fiske, men spise fisk. Dessverre (Renate synes nok det var bra - hun elsker ikke fisk) var køen foran matserveringen så lang, at vi valgte å spise pizza i stedet.
Omtrent 20 kilometer inn i landet fra Falconara ligger det en by som heter Jesi.
Den ligger ved elven Esino og er også en meget gammel by.
Som den kystbyen den er har den sin årlige fiskefestival - man skal ikke fiske, men spise fisk. Dessverre (Renate synes nok det var bra - hun elsker ikke fisk) var køen foran matserveringen så lang, at vi valgte å spise pizza i stedet.
Omtrent 20 kilometer inn i landet fra Falconara ligger det en by som heter Jesi.
Den ligger ved elven Esino og er også en meget gammel by.
Vi tok tog til Jesi - ca 15 minutter tok det.
Gamlebyen ligger på en åskam over elven. Vi hadde en fin stund i en meget vakker kirke. Det er utrolig hvordan man i "gamle" dager kunne lage så mye fin kunst.
Vi tente et lys og minnet de av våre nære som har gått bort det siste året.
Renate og Helen tenner lys.
Etter en lang dag i Jesi gikk vi tilbake til jernbanestasjonen - men vi bommet litt på retningen og havnet i utkanten av byen. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Vi havnet på en lokal kafé og ble tatt vel mot. Her var det ikke mye stress!
Ola handler forfriskninger til Renate og de voksne. Brus og is til den unge frøkna vår.
Ola og Renate er klar til å ta toget til Bologna.
Helen når toppen - helt sjelven - hun lider av sterk høydeskrekk...
Vi var oppe i det største tårnet.
Renate og Helen tenner lys.
Rentate så også "boksene" der man kan få tilgivelse for sine synder -
en spesiell opplevelse for en ung jente.
en spesiell opplevelse for en ung jente.
Etter en lang dag i Jesi gikk vi tilbake til jernbanestasjonen - men vi bommet litt på retningen og havnet i utkanten av byen. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Vi havnet på en lokal kafé og ble tatt vel mot. Her var det ikke mye stress!
Ola handler forfriskninger til Renate og de voksne. Brus og is til den unge frøkna vår.
Hjemreisen til Stavanger startet tidlig onsdag morgen.
Vi valgte å ta hurtigtog i stedet for lokaltoget.
Konsekvensen var at vi først måtte ta toget til Ancona -
som jo var lenger borte fra Bologna enn Falconara.
Prisen på hurtigtoget var flere ganger prisen på lokaltoget,
men det tok halve tiden og der var god plass.
Vi valgte å ta hurtigtog i stedet for lokaltoget.
Konsekvensen var at vi først måtte ta toget til Ancona -
som jo var lenger borte fra Bologna enn Falconara.
Prisen på hurtigtoget var flere ganger prisen på lokaltoget,
men det tok halve tiden og der var god plass.
Ola og Renate er klar til å ta toget til Bologna.
Vi var framme i Bologna ved 11 tiden og hadde det meste av dagen til disposisjon før vi skulle fly hjem. Litt av dagen brukte vi på å klatre opp i Asinelli tårnet. Det er et tårn med 498 trappetrinn og det er ca 100 meter høyt. Fantastisk utsikt - og bør oppleves. Tårnet ble bygget på 1100 tallet. På denne tiden var det en stor konkurranse blant rike familier i Italia om hvem som kunne bygge det høyeste tårnet. Det skjeve tårnet i Pisa ble bygget på den samme tiden.
Like ved tårnet fant vi en lokal kunstner som hadde laget noen fine trykk av både byen og tårnene. Vi kjøpte ett av disse og kan når vinteren setter inn kan vi se på dette og tenke tilbake på de svette 498 trinnene.
Helen når toppen - helt sjelven - hun lider av sterk høydeskrekk...
Vi var oppe i det største tårnet.
Lufthansa tok oss trygt tilbake til Stavanger via Frankfurt.
Men før vi fikk gå ombord i flyet ble de kvinnelige innslagene på reisen en erfaring rikere.
Hver passasjer kunne ta med 1 stk håndbagasje og sende 1 stk koffert.
Foran en 30 meter lang kø ble det derfor hektisk ompakking - det skal koste å shoppe
(Ola sin mening) - for å tilfredsstille kravene om 2 kolli/per person.
Men de klarte det - utrolig nok.
Vi kan på det sterkeste anbefale å reise til det italienske Italia!
Men før vi fikk gå ombord i flyet ble de kvinnelige innslagene på reisen en erfaring rikere.
Hver passasjer kunne ta med 1 stk håndbagasje og sende 1 stk koffert.
Foran en 30 meter lang kø ble det derfor hektisk ompakking - det skal koste å shoppe
(Ola sin mening) - for å tilfredsstille kravene om 2 kolli/per person.
Men de klarte det - utrolig nok.
Vi kan på det sterkeste anbefale å reise til det italienske Italia!
I løpet av 3 junidager i år 1726 brant nesten hele Viborg by inklusive domkirken, rådhuset og bispegården.
Etter en mislykket restaurering ble den nåværende domkirken innviet i år 1876.
Den 7 armet messinglysestaken og døpefonten er det eneste som har overlevd brannene.
Motivene som både finnes på vegger og i tak er en bilde bibel, den startet med Moses og David fra det gamle testamentet og fortsetter til det nye testamentet.
