lørdag 18. august 2012

Interrail 2012 - Stavanger - Warzawa - Wien - Budapest - Beograd - Skopje - Podgorica - Bar - Skadar - Sarajevo - Zagreb - Bratislava - Breclav - Wien - Warzawa - Stavanger


Interrail 2012

Interrail 20. Juli til 3. August 2012
Ola Barkved, Helen Husebø, Werner H Vatland (19 år) og Renate H Vatland (13 år)

Reiserute
Dato
Avreise sted
Ankomststed
Transport middel
Reisetid i timer
Km
20.jul
Stavanger
Warszawa
Fly
2
1216
20./21.7
Warszawa
Wien
Tog
9
557
22.jul
Wien
Budapest
Tog
2,6
216
22./23.7
Budapest
Beograd
Tog
7,5
316
24.jul
Beograd
Skopje
Tog
10,5
322
26.jul
Skopje
Beograd/Podgorica
Fly
2,5
620
26.jul
Podgorica
Bar
Taxi
1
41
27.jul
Bar
Podgorica
Tog
0,9
41
27.jul
Podgorica
Skadar
Taxi/bil
2
20
28.jul
Skadar
Sarajevo
Bil/taxi
7,5
172
30.jul
Sarajevo
Zagreb
Tog
11
286
31.jul
Zagreb
Bratislava
Tog
8
274
01.aug
Bratislava
Breclav
Tog
1,5
82
01.aug
Breclav
Wien
Tog
1
138
02.aug
Wien
Warszawa
Tog
9
557
03.aug
Warszawa
Stavanger
Fly
2
1216


Vi hadde ferie i 15 dager og vi var på effektiv reisefot i 21,67% av denne tiden - i dager tilsvarer det 3,25. Tar vi hensyn til ventetid - var nok den totale reisetiden nærmere 4 dager/døgn

Transportmiddel
Km
Reisetid/timer
Reisetid av hele ferien
Bil/taxi
233
10,5
2,92 %
Fly
3 052
6,5
1,81 %
Tog
2 789
61
16,94 %
Totalt
6 074
78
21,67 %



Røde streker er tog, blå er fly og svarte er bil/taxi.

Fredag 20. Juli
Avreise fra hjemmet kl 1245 – presis. Vår sjåfør var Revheim i sin mors bil. Revheim er i forsvaret og kjører til daglig generalen på Jåttå (NATO).  Vi var i de tryggeste hender og ankom flyplassen 1 time og 40 minutter før avgang.
Innsjekkingen gikk som smurt – selvbetjening er flotte greier.  Etter litt frisk luft, uttak av penger og litt proviantering gikk vi til sikkerhetskontrollen.  For tre av oss gikk det uten nevneverdige problemer. Helen fikk derimot alarmklokkene til å ringe.  Hun forsøkte å gå inn personalinngangen. En av vaktene tok henne bestemt på skulderen og ba henne gå inn samme veg som de øvrige passasjerene. Et uskyldig smil og det ble bare god latter av hele tabben.
Selve flyturen tok knapt 2 timer. For første gang i sitt liv kunne Ola spille Wordfeud i luften – uten at det ble så mye mer poeng av det.
Vi vurderte tog, buss og taxi fra flyplassen til jernbanestasjonen. Til slutt fikk vi et tilbud på transport til €15 av en mann som sa han hadde taxi. Taxi hadde han, men det var litt spesielt at den stod parkert i parkeringshallen, mens alle de andre stod i en lang rekke og ventet på passasjerer.
Etter ar parkeringsavgiften var betalt, hadde vi en hyggelig tur til sentrum. Sjåføren var rimelig god i engelsk og snakket med oss hele vegen.
Etter å ha plassert ryggsekkene på oppbevaringen, spaserte vi rundt i sentrum. Vi spiste hamburgere på en uterestaurant i et nydelig vær. Valutasjef Werner oppdaget nå at 1 zloty tilsvarer 2 NOK og ikke omvendt. Men det var likevel billig med mat og drikke.


Etter maten var vi på et shoppingcenter, men her var det bare dyre fotballdrakter – så det ble ingen handel.
Vi avsluttet byturen med besøk på Hard Rock cafe. Helen fikk ikke det hun bestilte, men det kom på regningen. Renate fikk ikke bestilt i det hele tatt – men hun har vært på Hard Rock cafe i Warzawa.

Vi skulle nå videre med nattoget til Wien. Vi gjorde et forsøk på å kjøpe soveplasser. Køen var veldig lang og det var mye køsniking. Helen orket ikke å stå i en slik kø og vi gikk til riktig perrong. Toget skulle gå og det gikk presis kl 2110.
Ventetiden ble slått i hjel med kortspill og mer spising.
Vi kom oss om bord på toget til Wien – trodde vi. Vi hadde imidlertid gjort for dårlig forarbeid. Den vognen vi satt i skulle til Praha og ville bli koblet fra kl 01:00.
Ved midnatt gikk Werner og Ola fram til en av vognene som skulle til Wien. Werner holdt av plass og Ola skulle hente de 2 andre pluss bagasjen. En ivrig konduktør hadde låst døren inn til Prahavognen og reisefølget var delt i to. Helen viste som vanlig handlekraft og en noe slukøret konduktør kom og låste opp døren – og med ett var hele reisefølget og all bagasjen på ett sted.
Lørdag 21. Juli
Vi fikk ikke plass i samme kupe. Kl 02:00 fant Ola ny og god plass til Helen. Etter litt skuldermassasje sovnet hun. Helen våknet imidlertid kl 04:12 og da oppdaget hun at setet kunne trekkes ut slik at det ble som en seng. Ola fikk et lite snev av kjeft for at ikke hun hadde funnet ut det før. Hun sovnet raskt og sov søtt fram til kl 05:20. Da ble hun vekket av Ola som kom med nytraktet kaffe og informasjon om at Wien var mindre enn en time unna.

Vi ankom Westbahnhof i Wien kl 06:12. Vi spiste tidlig frokost på en nærliggende restaurant. Helen var mest fascinert av en gjest som satt opp og ned i en stol og sov sin dypeste søvn. Han fikk lov til å sove i fred.

For €8 tok vi taxi til hotellet. På forhånd hadde vi spurt om vi kunne få lov å sjekke inn tidligere enn kl 14:00. Og sannelig – rommet ble gjort klar akkurat i det vi hadde sjekket inn.
Etter en liten blund og dusj tok vi oss ut i byen. Første stopp var en koselig bistro – ca 22 meter fra hotellet. Werner startet dagen med en Red Bull Vodka – han var tross alt i Red Bullen sitt hjemland. Renate dro til med en stor bananasplit. Helen og Ola tok det vanlige – dette var en god stund etter morning coffee time.
Vi spaserte inn til sentrum og gikk forbi mange utrolig flotte bygninger. Parlamentet gjorde et spesielt inntrykk.

Werner og Ola skulle på fotballkamp – serieåpning i den øverste ligaen i Østerrike. Ola skulle ta ut penger i en minibank. Null penger kom ut! Plutselig kom Helen på at hun hadde lagt inn et fast trekk på kontoen – derfor null cash. Helen var likvid og kvelden var reddet.

Til middag spiste alle sammen selvfølgelig wienerschnitzel. Deretter delt vi oss i 2. Helen og Renate dro på shopping. Ikke mer å si om det – shopping er vanligvis shopping – uansett hvor i verden du er.

Fotballgutta tok U-bahn til stadion. Vi fikk litt førstehjelp av en hyggelig fyr – som hjalp oss med selve billettkjøpet. Etter et togskift var vi på rett linje.
Da vi kom til stadion ble vi møtt av et stort politioppbud. Vi fant fort ut at det var dobbelt så mye politi som bortepublikum og det var aldri tilløp til bråk.
Vi gikk selvsagt på fotballpub. Her viste de kampen mellom Sturm Graz og Salzburg. Nesten alle heiet på Sturm, men de tapte mot det laget de fleste i Østerrike liker å hate.
Mens Werner var i supporterbutikken og handlet, traff Ola en hyggelig og fotballinteressert fyr fra Wien. Han kunne mye om norsk fotball og han fikk fortalt at han hatet Chelsea, Red Bull Salzburg, Real Madrid og Glasgow Rangers. Dessuten het han Roman til fornavn, men likte ikke Chelsea for det.
Vi hadde flotte seter- på 2 nivå og midt på banen. Billettene var kjøpt på internett 14 dager i forvegen.  Vi hadde spilt 200 kroner på kampen. Enten skulle Rapid Wien slå Wacker Innsbruck 3-1 eller 4-0. Det ble 4-0 og 510 kroner tikket inn på kontoen da vi satt på toget tilbake til byen.
Veldig kjekk kamp og hjemme supporterne lagde et skikkelig liv gjennom hele kampen.
Vi tok tog og taxi tilbake til hotellet. Etter en tomatsuppe på den lokale bistroen tok vi kveld. Da lå allerede shoppingpikene i sengen og sov.
Søndag 22. Juli
I dag skal vi reise til Budapest.  I Wien regner det.
Kl 09:00 tar vi taxi til Westbahnhof. Før avgang kjøper vi frokost som vi skal spise på toget. 
Werner har skrevet kjærlighetskort til sin Regine og han må på postkontoret for å kjøpe frimerke. Frimerkekjøpet gikk greit, men han fant ingen plass der han kunne sende kortet. Send det fra Ungaren sa Helen. Da kommer det ikke fram sa Ola. Jo, det gjør det sa Helen.  I ettertid vet vi svaret: Har Regine fått kort fra Wien med frimerke fra Østerrike og stempel fra Ungaren: Nei.

Turen til Budapest tok ca 3 timer og vi var framme litt over kl 12:00. Ryggsekkene ble plassert og vi kjøpte trikkebilletter til sentrum. Like ved Donau spiste vi pommes frites og tok noe kaldt og godt å drikke. Solen stekte fra en blå himmel.

Vi tok en times sightseeing på Donau. Om parlamentsbygningen i Wien var flott – så kommer den ikke opp mot den i Budapest. Av kjennere/eksperter blir den regnet som den nest flotteste parlamentsbygningen i hele verden.



Budapest var opprinnelig to byer som lå på hver sin side av Donau – Buda og Pest – de ble slått sammen i 1873 og navnevalget var tydeligvis enkelt.
Etter båtturen spiste vi middag. De voksne spiste en nasjonal rett - biff stekt på stenplate. Det var veldig godt, men Helen var litt treig og varmen var gått ut av stenen før hun var ferdig med hele stykket. Renate tok spagetti bolognese – ikke så spennende, men hun ble mett.

Vi hadde ikke nok cash til regningen, men vi beholdt nok ungarske forinter til å kunne ta taxi tilbake til jernbanestasjonen.  Vi hadde taxipenger helt til Renate absolutt skulle kjøpe seg en rød caps der det stod Beograd. Resultatet var at vi måtte gå til jernbanen og at Renate har en caps som hun sannsynligvis aldri vil bruke. 
Vi hadde en fin spasertur – takket være Renate.
Neste reisemål var Serbia og Beograd med nattoget. Ola stod i kø i 35 minutter for å kjøpe soveplass. Da det ble hans tur virket ikke computeren til billettselgeren.  Det var lite folk på toget og vi fikk OK plasser.
Mandag 23. Juli
Vi sovnet, men allerede kl 01:15 ble vi vekket av grensepolitiet – ikke noe Schengen her. Fram med passene – sa de – og pistolene hang løst i beltet.
Vi sovnet, men kl 02:05 ble vi vekket for en ny sjekk. Denne gangen fikk vi stempel i passene – så det var greit å bli vekket.


Vi sovnet igjen, men vi fikk ikke lange blunden. Konduktøren kom kl 03:00 – opp med interrailbillettene. Renate og Ola sov mellom seteradene og det gikk fint helt til pendlerne kom på toget ved 5 tiden.

Vi ankom Beograd kl 06:06. Etter å ha tatt ut serbiske dinarer – ikke noe eurotull her – skulle vi finne hotell. Vi måtte ta taxi – for en taxi vi tok. Det var en gammel – svært gammel Lada – det var slik Lada var da Sovjet styrte det meste i øst. Plassen var liten, men heldigvis hadde sjåføren gummistropper og det var bare Renate sin ryggsekk som hang på utsiden. Centrum sa vi – og sjåføren nikket og kjørte. Plutselig passerte vi ett hotell som Ola hadde lest om (research før reisen) – stopp sa han. Helen mente at vi ikke skulle ta det første og kanskje ikke det beste hotellet – men vi stoppet i alle fall.

Her hadde vi flaks. Vi fikk to rom a €99 med frokost og innsjekking med en gang.
Ola tok en liten byvandring på egenhånd og fikk se Beograd våkne. Han kom imidlertid tilbake på hotellet i en fæla fart. Årsak: En kruttsterk tyrkisk kaffe.
Vi tok en liten blund til kl 10:00. Werner og Renate trengte litt lenger tid under dynen. Solen stekte og Ola gikk på nærmeste fortausrestaurant og skrev i reisebrevboken. Plutselig kom Renate, Werner og Helen. Helen var helt sikker på at reisebrevskriveren satt med en liten kald en. Hadde hun rett?

Formiddagen gikk med til shopping og ikke minst viktig å holde væskebalansen ved like – det var skikkelig varmt.

Renate: Bag, capser, øredobber og deksel til mobilen.
Werner: Kortbukse, tshirt og sokker
Helen: Fingerbøl - Ola: Nothing but a postcard
Etter disse anstrengelsene tok vi en blund til kl 17:00. Vi gikk til en stor borg der elvene Donau og Sava møtes.

Deretter skulle vi spise middag i en bohemgate som Ola hadde lest om. Av en årsak var kartleser egenskapene dårlige og vi brukte lang tid på å finne området.

Men for en gate. Koselige restauranter, musikk og leven – det var her kunstnerne bodde i gamle dager.

Werner og Ola spiste en variant av wienerschnitzel – i rulleform med sterk ost. Renate tok en green salad og Helen pommes frites. Osten var litt for smakfull for Werner.
Taxi til hotellet der vi bestilte et hotell for 2 netter i Skopje Macedonia – som var vårt neste reisemål.
Tirsdag 24. Juli
Vekking 05:20. Frokost 06:15 og avreise til jernbanestasjonen kl 07:07 med taxi.
I spor 2 stod toget til Skopje. 2 vogner og et lokomotiv. For en standard – Jærbanen på 60 tallet virket plutselig moderne.

Etter rutetabellen hadde vi 10 timer foran oss i tog. Røyking forbudt stod det på vognen – ai ai – tenkte vi. Men det vi ikke hadde tenkt på var at vi nå var i den sørlige delen av Balkan. Det første som møtte oss var en serbier som satt i kupeen og røykte. Vi røykte ut av vinduet – og hadde det flott.

Det var ingen restaurant eller annen servering på toget. Etter 4,5 timer stoppet toget i Nis. 35 minutters pause fikk Ola beskjed om. Werner og ola ville proviantere, men det var så vidt vi fikk gå ut. Toget kunne jo plutselig gå sa Helen.

Konduktøren satt og koste seg på en benk og vi lurte oss ut, ola kjøpte ½ liter med øl til kr 5,- og Werner klarte heller ikke å bruke opp de serbiske pengene. Det er for billig sa Werner med favnen full av brus og godterier.
Det var et skikkelig lokaltog. En av passasjerene skulle hjem – toget stoppet der han bodde – midt ute på en øde landsbygd.
Vi var de eneste ikke serbiere på toget. Vi delte kupe med deler av an stor familie som skulle på sommerferie på grensen til Bulgaria, Av alle disse var det kun en jente som kunne engelsk.
45 minutter forsinket kom vi til Skopje. Det som gikk igjen på hele turen var at man skiftet lokomotiv ved landgrensene – og det tok tid.
I Skopje måtte vi ta ut nye penger – fortsatt dinarer, men denne gang var det Macedoniske dinarer. Vi tok taxi til hotel Leonardo – sjåføren kunne ikke veksle og vi måtte betale med €. Han fikk mynter og var ikke helt fornøyd med det.
Vi hadde bestilt rom på et lite hotell og mannen bak skranken sa: ”Welcome Barkved” – før jeg hadde sagt hvem jeg var. Flott velkomst. Hotellet hadde bare 14 rom – alle med terrasse.

Etter en kjapp kattevask tok vi taxi til Old Bazar. Det er 3 store bazarer i Europa. Istanbul er størst, deretter Skopje og på tredje plass Sarajevo. Alle butikkene var stengt. Vi var sultne og fant en liten kafe. Kelneren kunne ikke engelsk eller tysk, men en venn/gjest kunne engelsk og hjalp oss med bestillingen.

Etter 11 timer på tog hadde det smakt godt med en iskald en. Kafeen var imidlertid i muslimsk eie og på toppen av alt var vi midt i Ramadan. Cola var ok, gulasjsuppe og kylling med ris gjorde oss mette. Alt til den nette prisen av NOK 95.

Onsdag 25 juli
Tidlig opp (ved 6 tiden) som vanlig. Til og med Werner var kjapt oppe og spiste frokost. Årsaken var imidlertid enkel. Vi skulle ut for å få billetter til kveldens kvalifiseringskamp til UEFA Champions league mellom Vardar Skopje og Bate Borisov fra Hviterussland.

Philip 2 stadion tar 33 460 tilskuere og heldigvis var det noen få billetter igjen. Prisen var det ingen ting å si noe på: NOK 13 pr billett.
 Etter billettkjøpet dro vi nok en gang til Old Bazar. Først gikk vi rundt i gatene. Her traff vi flere håndverkere. Hyggelige og smilende. Noen kunne engelsk, andre tysk og atter andre bare smilte til oss.

I bazaren gjorde endelig Ola et shoppig framstøt: 7 like par med strømper, 3 thirts med ulik farge og 5 underbukser. Underbuksene var stripete og fancy, men for små så eieren måtte rive dem litt i stykker før de satt som et skudd. Alt kostet ca 120 kroner og handelen var over på 4 minutter.
Hele ferien var på 21 600 minutter. Av denne tiden utgjorde Ola sin shopping 0,0185%.  Selv om han gikk foran med et godt eksempel – var det dessverre ingen andre som fulgte det.
På vår runde trengte vi vann og tilfeldigvis havnet vi på samme sted 2 ganger. Vi ga tips og kafeeieren syntes at vi fortjente en gave og ga oss en ”gratis” flaske den siste gangen. Eieren hadde for øvrig en stemme som en skikkelig gangster i en B-film. Og han snakket engelsk. Han var muslim, men tok seg en røyk sammen med oss – til tross for Ramadan.

Vi spiste lunch hos en albaner. Han kunne svært mye om norsk fotball og fortalte oss hvordan vi kunne reise til Albania fra Skopje. Vi ble anbefalt å gå til han fra en Serber – og da kom det tydelig fram hvor delt Macedonia er når det gjelder folkegrupper. Når vi i løpet av dagen fortalte at vi skulle på fotballkamp – var reaksjonene enten supert eller de hater jeg. Ingen mellomting.
Vår albanske vert hadde en medhjelper – han var ca 10 år. I det sosialdemokratiske Norge ville han blitt tatt for barnearbeid og alvorlig brudd på alkohol/skjenkeloven. Han serverte nemlig øl og brus i stor stil. Han fikk 150 dinarer – tilsvarende NOK 20 i personlig tips. På ansiktsuttrykket å dømme – var nok ukelønnen reddet for han.

Deretter reise vi hjem for å slappe av før kampen.  En taxi tok oss til stadionområdet.
Werner skulle kjøpe hjemmelagets drakt, men det solgte de ikke på stadion. Vi spiste middag, så på folkelivet og koste oss før kampen. Det er artig å tenke på at det på denne kampen var 10 000 flere tilskuere enn på en landskamp i Oslo.
Vi fant riktig tribune og riktig seksjon. Werner gikk med billettene i hånden og spurte en vakt hvor våre seter var. Svaret var enkelt: Finner du et ledig sete – ja så tar du det setet – eller som vakten sa på engelsk: ”Sit whereever you want”. Vi fant heldigvis 4 seter ved siden av hverandre. Vi satt bare noen få meter fra Vardarfansen Ultras – og de holdt en utrolig stemning kampen i gjennom. Kampen endte 0-0 og Vardar ble utslått.

Torsdag 26. Juli
Planen var å reise med buss fra Skopje til Tirana i Albania. Bussen gikk kl 06:00 og man antok at det ville ta ca 10 timer. Vi kom oss ikke skikkelig opp kl 04:00 og skippet hele bussturen. For å komme til Montenegro hadde vi et alternativ og det var ca 24 timer på tog – omtrent tilbake til Beograd og ned igjen.
Vi lot interrail være interrail og tok fly via Beograd til Podgorica – hovedstaden i Montenegro.
 Vi ankom Podgorica ved 21 tiden. Vi hadde lest mye om en liten by som heter Bar og som ligger ved kysten. For €75 fikk vi en taxi som kjørte oss dit og fant et hotell til oss. Hotellet kostet ca Nok 700 for 2 doble rom. Werner var sulten og tok en spagetti som nattmat. Kjøkkenet og baren var egentlig stengt – men her gjør de alt for kundene.
Fredag 27. Juli
Rett før 06:30 får Helen servert kaffe på balkongen – den falt ikke helt i smak!

Ola gikk til ferjeterminalen for å finne billetter til Dubrovnik slik at vi kunne ta toget til Sarajevo. Det gikk ingen ferjer/båter i rutetrafikk mellom Montenegro og Kroatia.
Bar som by var som å være et eller annet sted i det som kalles Syden. Vi hadde ikke reist til Syden og tok derfor første og beste tog tilbake til hovedstaden Podgorica. Det var en vidunderlig togtur gjennom et nydelig landskap.

Vel framme i Podgorica satte vi oss i skyggen på jernbanestasjonen. Vi traff en jernbanearbeider som kunne engelsk, og han er blitt venn med Helen på FB.

Ola fikk som oppgave å sjekke første avgang med tog eller buss til Albania. Han kom tilbake med løsningen og det var taxi – ingen buss og intet tog.
For €25 fikk vi en taxisjåfør som ville kjøre oss. Men en rekke ganger under turen sa han: ”Jeg kjører kun til grensen – jeg skal ikke til Albania”.
20 meter før vi kom til den makedonske grenseposten bråstanset han og sa ”There is Albania!”. Ut av taxien og på med ryggsekkene. Først måtte vi gjennom den makedoniske pass/tollkontrollen.

Deretter tok vi en pause idet som må være ingenmannsland. Vi var ute av Montenegro, men ikke inne i Albania.
Vi nøt kalde drikke på restauranten ”Ingenmannsland”. Helen kom i snakk med noen albanske tollere som fortalte om livet på en grensestasjon. Det var kanonvarmt og Ola fikk en dusj i baren- rett fra slangen. På med ryggsekkene og til fots til Albania. Når vi var så nærme – ja da skulle vi oppleve dette landet.

Før vi fikk levert passet, ble Werner stoppet av en mann som sa: ”Taxi?” Vi tok en rask beslutning etter at prisen på €20 var avtalt: OK. Bra for oss, men synd for kompisene hans som måtte ut av bilen. Det var for øvrig ikke en taxi, men en privatperson som ville tjene litt penger.

Inn i bilen og på veg til Skadar – som er en av de eldste og mest historiske byene i Albania. Det er anslått at det bor ca 100 000 innbyggere i denne byen. Etter ca 2 km tutet vår sjåfør intenst – ”My mother lives here” – sa han. 

Vegen var etter norske forhold en katastrofe. Noen kilometer med asfalt/oljegrus, så grus, steiner og kjempehull i vegen. Han kjørte både på høyre og venstre side.

Etter ca 1 time fant han et hotell. Vi fikk en halv etasje – ca 120 m2, der var svømmebasseng og alt kostet €50. Ingen pass ble sjekket, ingen papirer signert, men vi måtte betale med € og det med en gang. Vi hadde bare €100 seddel og skulle få vekslepenger i albansk lek. Vi sa nei og han måtte snakke med sjefen. Vi fikk €50 tilbake.

Vi tok et langt og godt bad i bassenget før middag. For ca NOK 400 hadde vi en kjempemiddag – men nok en gang skulle vekslepengene komme i lokal valuta. Ola sa nok en gang nei og til frokost neste dag betalte vi middagen med € og fikk € igjen.

Doen i leiligheten/rommet virket ikke noe særlig. Vi sa det og personalet visste det og forstod hva som var problemet – det ble men erkjennelse av at noe var galt.
Lørdag 28 juli
Etter frokost solte vi oss og badet i bassenget. Utsjekk var kl 12:00. Vi ønsket å være der til kl 14:00. Det var Ok, men vi måtte betale 4 x €5. Inkluderer vi drikkevarer og litt mat så hadde de nå snart fått igjen all € de hadde gitt oss i veksel.
Kl 12:30 ringte Ola til vår albanske venn Luigi – han skulle kjøre en tur med oss for så å kjøre oss tilbake til Montenegro. Han ble veldig glad da han fikk telefon og svarte: ”20 minutes!”. heldigvis fikk vi forklart at han ikke skulle komme før kl 2.

Vi kjørte først inn til Skadar by. Vegen var fortsatt fæle.

Inne i byen tok Helen et søtt bilde. En eldre mann satt på fortauet og klappet på 2 geiter.

Vi kjørte rundt i byen. Noen områder var moderne, men mye så relativt fattigslig ut. Han kjørte oss til et marked. Dette lå like ved stadion, Werner forsøkte selvsagt å få kjøpe den lokale drakten, men han fant ingen draktutsalg.

Stadion var et typisk eksempel på det som mange forbinder med gamle øst europeiske baner. På utsiden lå det også skjeletter fra ulike dyr.

Luigi fortale omtrent alle han traff at han hadde med seg nordmenn.
På veg ut av byen fikk alle seg en liten overraskelse. Den eldre mannen med geitene satt ikke lenger og klappet sin søte små. Nå stod han på fortauet og halte og sleit i skinnet. Bakbeina hang i en krok på veggen og da vi kjørte hadde han fått skinnet så vidt over magen. Flaks for han (ikke geita) at ikke Matilsynet var på inspeksjon.

Vi så mange bunkerser langs vegen og Luigi kjørte oss bort til en av dem. Denne var nå innredet som tattoo verksted. Albanias diktator Enver Hoxha fikk bygget utrolige 700 000 bunkerser – en for hver fjerde albaner. De fikk aldri noen militær betydning, men det tappet landet for utrolige ressurser. Ikke rat at vegene er dårlige.

Mellom den albanske og montenegriske grensekontrollene spaserte Helen, som vanlig med kamera rundt halsen og ivrig fotograferende. Alle måtte sitte i bilen gjennom grensekontrollen til Montenegro. Etter grundige pass-studier fikk Luigi beskjed om å åpne venstre bakrute – der Helen satt. Grensepolitimannen ropte med høy og myndig stemme: ”I saw a camera!” Yes sa Helen og kom med et søtt og uskyldig smil. Svaret hun fikk var: ”Did you took a picture over the border?”. No – svarte hun og ble litt betuttet. ”I trust you, but if you have – delete them” – sa polisen.

Vel framme i Podgorica kl 16:30 skulle vi ta buss til Sarajevo – ingen tog på den strekningen. Vi hadde ikke avtalt pris med Luigi og ga han €100. Langt over forventingene hans, men verdt hver cent for oss.
Ved buss-stasjonen står (tilfeldig?) en taxisjåfør som kjenner Luigi. Vi får beskjed om at neste buss går kl 23:30 – men taxisjåføren kan kjøre oss for det samme som bussen vill ha tatt. €120. Vi sjekket ikke priser eller avgangstider, men hev oss inn i drosjen og ryggsekkene ble løftet fra en bil til en annen.
Vi kjørte i ca 5 timer og det var stort sett gjennom et imponerende fjell landskap. Vi kjørte gjennom Tara River Canyon. En 82 kilometer lang canyon og på det dypeste er elven 1300 meter og er dermed den dypeste elvecanyon i Europa. Den står også på Unesco sin verdens arv liste.

I dette komplekset er det også bygget demninger som grunnlag for kraftproduksjon. Vår sjåfør fortalte at om demningen som vi stod på, brast så ville det føre til at folk i Beograd ville få vann over knærne. Vi har ikke fått bekreftet dette utsagnet.

Ned fra fjellet var vegen i lange strekninger så smal at det bare vare plass til 1,5 biler om gangen. Vår sjåfør var bussjåfør til vanlig, men dårlige tider gjorde at han måtte spe på inntekten med kjøring til Sarajevo ca 2 ganger pr uke.

Han kjørte oss til en busstasjon ca 1,5 km fra Sarajevo sentrum. Her var vi så heldige at det stod en sjåfør som ville kjøre oss til sentrum. Tilfeldig at han stod der? Vi tror ikke det – det er viktig å hjelpe venner og hva er enklere enn å ta en telefon og si at jeg er der og der om x antall minutter. Effektivt var det i alle fall.
Vi ble satt av rett ved Old Town og sjåføren pekte ut tre aktuelle hoteller. Vi plukket ut Hotel Europa. De hadde ledige rom – flotte rom viste det seg – og vi bestilte for to netter.

Vi gikk en tur i gamle byen og det var et yrende liv ved 10 tiden om kvelden. Vi spiste en god middag – trengte det etter den lange turen fra Albania gjennom Montenegro til Bosnia og Herzegovina.

Søndag 29. Juli
Helen fikk servert kaffe litt over klokken 6. Ola gikk deretter en tur i byen for å se når den våknet.  Etter en kanongod frokost gikk vi alle på byen ved 10 tiden. Varmen og fuktigheten gjorde at vi måtte ta en liten siesta.
Etter hvilen dro Werner og Ola til Olympiastadion pluss at Werner ville besøke en annen fotballstadion. Vi gikk etter et bykart som var ”ute av lodd” – avstandene stemte ikke. Turen startet med en kraftig motbakke – Sarajevo med sine vel 300 000 innbyggere ligger omkranset åser.

Werner svettet, Ola pustet tungt og svettet han og.  For at vi skulle være sikre på at vi var på rett veg, spurte Ola en mann om det. Jo da sa han – bare gå den vegen.
Etter ca 3 min stoppet en bil ved siden av oss. Det var mannen, med kone og barn. ”Do you want a lift?” sa han. Vi var andpustne, men klarte heldigvis å si Yes, Thank you.
Takk og pris for den hjelpen – det var både langt og enda brattere til OL-stadion fra 1984. Norge tok 3 gull den gangen og Øst-Tyskland var beste nasjon.
Stadion ble ødelagt under krigen 1992 til 1995, men ved hjelp av midler fra blant annet IOC er den langt på veg rekonstruert. Det var en fotball bar rett ved stadion – vi tok en cola og iskald øl – som de eneste gjestene.
Etter dette besøket skulle vi til stadion til klubben Zeljeznicar – den ligger nede i byen like ved elven Miljacka (Sarajevo river) som renner gjennom Sarajevo.
På vegen gikk vi innom en stor kirkegård. Det var en tung opplevelse å se alle de som hadde dødd under Bosnia krigen. Ikke minst alle de unge menneskene. Det blir anslått at ca 12 000 ble drept og ca 50 000 skadet i løpet av krigen. Werner var 3 år da krigen var slutt – så det er ikke lenge siden. I gjennomsnitt var det 329 nedslag fra bombekastere mens krigen pågikk.

En taxi stoppet og kjørte oss til byen. Han viste oss flere boligblokker der det fortsatt var store merker etter krigen og alle bombene.  ”BOM-BOM” sa sjåføren.

Stadion var stengt, men Werner fikk bilder og et inntrykk. Vi skulle nå til hotellet og da var det naturlig å ta trikk. I 1885 fikk Sarajevo den første elektriske trikken i Europa og den andre i verden. Det var en meget inntrykksfull tur i en flott og herjet by.

Etter et lite måltid tok vi alle en tidlig kveld.
Mandag 30. Juli
Alle var tidlig oppe. Toget til Zagreb hadde avgang kl 10:40. Vi var på jernbanestasjonen kl 09:00 – viktig å være ut i god tid.
Siden vi hadde så god tid skulle vi spille Yatzy før innkjøp av proviant til den 10 timer lange turen. Ola spilte meget bra, fikk Yatzy og så for seg seier. Seieren var innen rekkevidde helt til Helen spurte om hva klokken var. Ti på halv elleve ropte Renate. Stasjonen var full av folk som kom av toget. Vi hev oss på mens konduktøren blåste i fløyten – vi hadde en 1 liter vann fra siste reiseetappe.
 Heldigvis hadde konduktøren en venn som var med på deler av turen. Han hadde en svær metallkasse med brus og øl. Han holdt oss i livet de første timene.
Toget gjorde heldigvis ett lengre stopp etter ca 4 timer. Ola sprang ut og kjøpte bananer, chips og søte bakervarer.
Vår venn med metallkofferten ble erstattet av en kar med handlevogn – slik barn bruker på Kiwi. Festlig syn, men han kom bare en gang og vi gikk tom for mat og drikke.
Det virket som toget hadde et litt lenger stopp på grensen til Kroatia og Ola spurte en av konduktørene om det var tid til innkjøp. Nei – sa han, men han kunne gjøre det. Han fikk €10 i mynter. Like etterpå kom han tilbake og sa: ”They wanted paper”. Konduktøren fikk en10€ seddel og gikk på nytt. Etter en god stund kom han tilbake med 2 store Pivo i hånden – og så ba han om tips. Fin måte å spe på en kanskje ikke for et togansatt lønn. Ola hadde nok klart det selv – men pytt pytt.

Resten av turen inn til Zagreb gikk fint, men vi hadde en spesiell opplevelse. På en av stasjonene sprang Ola ut for å kjøpe Pivo og brus, men stasjonsbutikken var stengt. En kar i en vogn litt bak i toget så nok skuffelsen og den eldre herremannen stakk hodet ut av vinduet og ropte: ”Pivo!!”. Ola tenkte at det var en av de iherdige selgerne og vinket at han skulle kom fram til oss.
Han kom, men uten pivo og brus. Vi skulle være med han. Renate og Ola gikk med vårt nye bekjentskap. Det viste seg at han satt på 1.klasse og hadde en kupe for seg selv. Og der satt han med en halvtom 1 og ½ liter øl (pivo). Det var alt han hadde. Vi gikk tomhendte tilbake – og han fikk ikke en ny svirebror.

Jernbanestasjonen i Zagreb ligger riktig sentralt i byen. Vi hadde flere hoteller å velge mellom. Det første som var ledig var et Best Western hotell. Renate og Werner fikk et dobbeltrom som var delt med en dør – dvs de fikk egentlig hvert sitt rom. Helen og Ola fikk suiten – klokken var 2230 og den ville ikke bli leid ut uansett. Vi fikk alle rommene for ca NOK 700.

Vi avsluttet dagen med en kjempesvær pizza servert på den andre siden av gaten.
Tirsdag 31. Juli
Etter en god natts søvn tok vi en spasertur rundt i Zagreb sentrum. Flott by – det også. Det som gjorde mest inntrykk var Zagreb Katedrala. Påbegynt i år 1093 ødelagt flere ganger i kriger og skikkelig skadet i Zagrebjordskjelvet i 1880.

Vi kom også forbi et stor marked for blomster, frukt og grønt. Der var det liv og et fantastisk tilbud.
 Etter at vi hadde sjekket ut av hotellet kl 12:00 gikk vi til jernbanen. Vi var innom en Coop butikk og kjøpte rundstykker og pålegg. Lunchen ble spist på perrongen.
Vi trodde toget skulle ta oss rett til Wien. Vi tok feil – først var vi innom Ungaren. Toll, pass, politi og lokskifte. Vi ble fortalt at det var 30 min stopp. Det var tid til handel i en nærliggende jernbanecafe. Men det skal dere vite – det er alltid skummelt å bevege seg bort fra jernbanestasjonen – det å miste øyekontakten med toget. Tenk om toget går før tiden!! (OK – det går vel som oftest etter tiden).

Vi ankom Wien rett før kl 21:00. Målet var å reise til Bratislava i Slovakia.
I Wien er det flere jernbanestasjoner som har sine spesielle destinasjoner. Ingen skikkelig Haubtbahnhof Wien. For å komme til Bratislava måtte vi derfor ta undergrunnen til en annen stasjon. 3 stopp og så skulle det være Ostbahnhof.

På reisen til Wien hadde vi truffet noen finske interrailere. De skulle også til Bratislava – så vi slo oss sammen. På Ostbahnhof traff finnene en lokal helt som de spurte om vegen. Han var imidlertid mer til heft enn hjelp – og toget skulle snart gå. Av alle ting så var det Helen som fant vegen og Ola riktig spor. Finner og nordmenn sprang så ryggsekkene dinglet på ryggen.
Vi ankom Bratislava etter ca 1 time og klokken var 22:30. ”Velkomstkomiteen” bestod av en særdeles overstadig beruset slovak. Helen måtte gi han fyr og det var ingen lett affære.

Helen traff også en dame som ga oss gode råd og skaffet taxi. Vi kjørte til sentrum og fikk oss en matbit. Deretter var det hotelljakt. Etter først å ha lett på egenhånd måtte vi ha hjelp av en taxisjåfør. For han var saken klar: ”Alle ledige hotell ligger langt fra sentrum” – kanskje var det han tjente mest på? Han fant et hotell med 4 manns rom til en billig penge.
Onsdag 1. August
Dette ble en litt spesiell dag. Helen og Ola bestilte først et appartemenstrom Krakow for 2 netter.  Krakow og konsentrasjonsleirene var neste planlagte stopp.

Etter frokost tok vi buss nr 70 til sentrum. Sjåføren tok ikke imot betaling – kanskje vi skulle kjøpt billetter før vi gikk omord?
Den gamle delen av Bratislava er en virkelig pittoresk by. Fantastiske bygninger, fontener, statuer og plasser.

Werner ønsket å kjøpe en fotballdrakt og se en av stadionene i byen. Det var lange avstander og taxi var nødvendig. Ola og Werner dro i veg – Werner skulle betale transporten.
Første ledige taxi var det som kalles en svær og feit Merce med en gammel sjåfør med caps. Werner – betaleren – fulgte med på taxameteret og ble mer og mer bekymret. ”Dette blir dyrt” – sa han flere ganger. €25 kostet turen og Werner syntes drakten begynte å bli dyr. Derfor kjøpte han 2 drakter – bedre å dele fraktkostnadene på 2 enn 1.
Tilbake kostet drosjen bare €15.

Toget til Krakow skulle gå kl 14:00 med togskifte i Breclav i Tsjekkia. Toget kom fra Budapest og var mer enn 40 minutter forsinket.
Resultat: Da vi lom til Breclav var toget til Krakow gått – neste avgang kl 00:20 dvs om ca 8 timer. Etter å ha slått i hjel ca 5 timer på en Irsk pub – ga vi opp og reiste tilbake til Wien. Klientellet rundt jernbanestasjonen fristet ikke til å legge seg ned for å vente på toget.

Hadde vi visst det vi visste neste dag – skulle vi heller funnet et hotell i Breclav – vi kjørte nemlig forbi der dagen etter.
I Wien fikk vi 2 dobbeltrom med frokost for NOK 700 – rett ved jernbanen.

Torsdag 2. August
Kl 07:18 går toget til Warszawa – litt kjedelig tur og vi ser stort sett grønne marker. Før vi reiser fra Wien har vi avbestilt nok en natt i Krakow – hotels.com er bra!
I Katowice – 3 timer før Warszawa – får vi beskjed om at vi må betale ekstra fordi det er hurtigtog. Vi løser det ved å sette oss i restaurantvognen. Her er det imidlertid kokvarmt og Helen og Renate finner seg en plass litt lenger frem i toget. Flotte plasser – men så er det jo 1. Klasse. Konduktøren smiler bare til dem da han går forbi og interrailbilletten holder til 1. Klasse på hurtigtoget.

Vel framme i Warszawa tar vi en taxi til Old Town. Vi finner et lite hotell – men Ola syntes det er for dyrt – han er litt sur og gretten i varmen. Ved hjelp av en taxi finner han et hotell som koster NOK 800 for 2 doble rom. Hotellet ligger rett ved en motorveg og i et industriområde – kjempetabbe valg av Ola – dessuten kostet taxi mer enn det vi sparte.
3 kilometer å gå til sentrum – gå skulle vi i følge Helen – det var vel en straff for det dumme hotellvalget J. Vi spiser en sterk og riktig god middag på Buddha – en indisk restaurant. Taxi til hotellet og rett i seng.

Fredag 3. August.
Siste dag av ferien – alle våkner tidlig og vi har en felles frokost kl 07:20.
Vi får ha rommet til kl 14:00 og flyet til Stavanger går kl 17:05.
Kl 08:10 er vi på veg til fots til den nye fotballarenaen – som ble brukt under EM i fotball. Vi må gå over elven Wisla og det er varmt – veldig varmt.
En imponerende stadion, men vi kommer selvsagt ikke inn – slik vi gjorde i Bratislava.

Deretter tar vi taxi til en svært gammel bazar. Helen gjør interessante innkjøp til Kalimera og Werner kjeder seg.

Deretter tar vi taxi (NOK 25) tilbake til sentrum – der vi var kvelden før – Renate hadde sett noe hun gjerne ville bruke resten av reisepengene på.
Ola hadde brukt sine tilmålte 3 minutter på shopping og ble  kl 11:00 strategisk plassert på en uterestaurant – da visste resten av reisefølget hvor de hadde han.

Ca 35 grader – kanon sol og vi satt der alle sammen helt til vi måtte sjekke ut av hotellet.
Ankomst flyplassen og avgang gikk helt fint og alt var i rute. Werner og Renate hadde allerede begynt å planlegge hjemkomsten sammen med venner.
Turen til Stavanger tok mindre enn 2 timer og Ola sov det meste av tiden. I følge Werner var det ingen rundt Ola som sov – han snorket høyt og tydelig.
På Sola ble vi møtt av Werner sin kjæreste og svigermor. Werner hadde nok fått litt flere og mer kyss om det ikke var for at han ikke hadde tatt skjeggtustene under turen.
Vi kom vel hjem!
Konklusjon: En fantastisk opplevelsesrik tur. Vi kunne uten problem ha brukt minst 3-4 dager i hver av de byene vi besøkte. Interrail er gøy og vi er glade for å ha vært på Balkan før det blir som resten av Europa.

1 kommentar:

  1. hei:) tenkte å dra på interrail selv, lurte på hvor du kjøpte billettene:)

    SvarSlett